Om den ortodokse tro og lære

eller kun "om den rette tro"

av Anders Oksavik

La oss begynde med litt etymologi. Ortodoks er en fornorsking av det greske ορθόδοξος (ortodoxos) som betyr rett tro eller rettroende. Det Greske ordet er satt sammen av orto som betyr rett og doxos som betyr dogme eller tro. Dette ordet ble tatt i bruk i tidlig i Kirkens historie for å skille mellom korrekt tro og ikke korrekt tro. Den gangen ble nok ordet brukt som en egenskap, mens det i dag på grunn av dets flittige bruk og stadige behov for å skille mellom forskjellige kirker, blir brukt som særnavn. Altså er vi
Den Ortodokse Kirke.
Man kan også forstå noe av meningen bak ordet i den kirkeslaviske oversettelsen der de ikke sier Ortodoks men Pravoslavnjie. Som kan oversettes til rett tilbedelse. Altså ikke bare en rett tro men en rett innstilling, holdning og anskuelse mot det Hellige.

Dette sier vi ikke fordi vi har et unaturlig markeringsbehov eller trang til å ha rett i alt, men fordi vi virkelig tror og mener og kan bevise vår rette tro. Enkelte i dag vil ha det til at det ikke er så viktig men da ser de nok ikke nøye nok på seg selv. Om det ikke er så mye som skiller oss ad, hvorfor er ikke da alle medlem av samme kirke? Det finnes da i dag uendelig mange fraksjoner av kirkesamfunn, og hver av dem må nødvendigvis mene at de har noe spesielt som de andre ikke har. Hvorfor ellers er de ikke del av samme kirke?

Og her nærmer vi oss kjernedefinisjonen av Den Ortodokse Kirke. Det er ikke et sted eller knyttet til en person eller gjenstander. Kirken består av de som har den rette tro. Og her må man merke seg at det norske ordet tro, nok er litt snevert da man gjerne kunne ha dratt inn det også greske Ortopraxis. Altså ikke bare rett tro men rett praktisering. Så: alle som tror rett og praktiserer rett er del av Kirken. Det betyr for oss at vi kan vi vite hvem som er medlem av Kirken gjennom medlemsskap og jordlige forordringer, men vi kan ikke vite hvem som er medlem i Kirken uten å være en del av den jordlige forordringen.

Det beste eksempelet her er Athanasios contra mundi som i en Kirkestrid på 300 tallet ble sitert slik, når han ble konfrontert med mennesker som sa: "Athanasios, hele Verden er mot deg!" Den Hellige Athanasos svarte så: "Da er jeg mot Verden."  Vi må tolke her "Verden" til å inkludere store deler av Kirken, noe som også kirkehistorikerene skriver. På denne tiden var vranglæren så utbredt at det var kanskje bare Hl. Athanasios igjen som holdt på den rette tro. Men atter en gang ble det rettet opp i og Herrens ord til Peter fikk fornyet betydning:
Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.
Hvilken klippe er det som Kirken bygges på? Katolikkene vil hevde at det er Peter selv. Vi vet at det er den rette tro.

Dette er dog en stor snublestein, og det finnes ingen blant kirkens helgener eller læremestre som anbefaler å anta at man er medlem uten å måtte fysisk bli medlem, tvert i mot, så blir det omtrent dogmatisk lært bort at det er ingen frelse utenfor Kirken, det vil si utenfor de jordlige forordninger.

Og hvordan har dette seg?
Jo det har seg slik at vi har snart 2000 år bak oss med kristelig praksis i det åndelige liv. Her er det gjort mange erfaringer over tusenvis av liv, våkenetter, kriger, konsil, hungersnød, mirakler og alt ellers som har foregått de siste 2000 år. Det ville være et forferdelig hovmod og tenke at vår Herre skal åpenbare alt dette for en enslig stakkar som hardnakket velger å stå på utsiden av Kirken. Det er nettopp gjennom tradisjonen at vi lærer og erfarer vår egen frelse. Og når vi trår feil så har vi levende læremestre i Kirken som viser oss veien tilbake til den rette sti, uten fordømmelse. For ingen av Kirkens læremestre eller åndelige fedre vil heve seg over Apostelen som leses hver søndag i Kirken:
Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.

‍

Hva består så Kirkens tro og praksis av?
Dette spørsmålet er alt for stort til å svare i en kort artikkel. Lengre og utførlige bøker finnes på emnet i alle språk. Her må vi nøye oss med et par punkter.

1. Ekstrem ydmykhet
Det mest av det man praktiserer i Kirken er et steg i å tilegne seg ydmykhet. Uten denne så vil alle andre bestrevelser være fullstendig forgjeves da stolthet var den opprinnelige synden som drev Adam og Eva ut av Paradis. Det vil si; stoltheten fikk dem til å stole på sin egen fortreffelighet (..og dere skal bli som guder..) og slik bryte Guds bud om å ikke spise fra det ene treet. Om man så vil finne vegen tilbake til Paradis må man altså finne tilbake til ydmykheten som er så unaturlig for oss men fortsatt så godt for vår sjel. Den som har levd i både stolthet og ydmykhet kan fortelle om hvordan den indre tilstanden endres fra den ene til den andre. Et stolt indre er som en slimete kaktus. Klar til å stikke og forpeste enhver situasjon. Det ydmyke indre er som en glødende lampe som varmer og gir lys for andre mennesker. For å oppnå denne tilstanden må man ha fasting og lydighet.

2. Fasting og lydighet
Fordi Adam og Eva ikke fastet i paradis har vi i dag en tilbøyelighet til å følge vår egen vilje (merk: Den Ortodokse Kirke holder ikke på den Romersk Katolske "opprinnelige synd" som blir arvet. Kun en tilbøyelighet til synd) og ikke være lydige. Derfor pålegger Kirken seg selv å faste til faste tider i året og til å avstå fra mye av det som den morderne verden anser som goder. Hva det betyr å faste for den enkelte er veldig forskjellig, men Kirken har framsatt en kalender som følges i klosterene og som lekfolk kan og bør følge i den grad de kan, under veiledning av sin åndelige far. Dette betyr blant annet at før Påske så faster vi 40 dager fra animalske produkt. Gjennom å adlyde Kirken og ikke sin egen mage eller gane så vokser man i troen på Guds livgivende krefter i den grad man holder ut ("Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.") og får oppleve med egne sanser at "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord." Den fastende vil også få oppleve at fasting uten Gud er nyttesløst og "tvinges" slik til å velge kontinuerlig.

Det beste moderne eksempel finner vi i Hellige Seraphim av Sarov, som i 1000 dager våket i bønn på en stein i skogen i Tambov trakten i Russland. Og når han ble for svak flyttet han steinen inn i sin hytte og fortsatte der å våke i faste og bønn. Vi våger å kalle slike menn og kvinner for Hellige, ikke på grunn av store undere som de gjennomfører nødvendigvis, men like ofte på grunn av deres innsikt i andre menneskers liv. Slik som Seraphim av Sarov i det 19. århundre, Hl Paisios Athonitten i det 20. århundre og Ilya Nozdrin i vårt århundre, så kom tusenvis av mennesker fartende fra hele verden for å søke råd og trøst hos disse hellige mennesker. Det sies at undere og mirakler ikke gis for at mennesker skal komme til tro, men at menneskers tro fører med seg undere og mirakler.


3. Bønn
Hva er vel et liv i Kristus uten bønn, om ikke et skall uten innhold. Vårt liv er gitt av Gud selv:
Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg,før du ble født, helliget jeg deg..
Men vår oppmerksomhet dras bort fra han i hele verdens forlystelser. I bønnen vender oppmerksomheten tilbake til Gud, tilbake til vår opprinnelse og vår endestasjon. For fortiden finnes ikke, fremtiden finnes heller ikke - kun nået og evigheten. Så søk du Gud i nået og oppnå Han i evigheten og
Be uavlatelig.
‍
Men hva er det å be, spør kanskje en som er ny i Kirken? Hva skal jeg be om? Ny bil, nytt hus eller om å bli god i fotball?
Nei.
Be til Gud om at du får komme nærmere han. Vår bønn er ikke for at Gud skal komme til oss og Gi oss ting i denne verden som er forgjengelig. Vår bønn er et rop om hjelp til å tre ut av verden og inn i Det Himmelske Riket, som er innen i oss. Vår bønn er et steg mot Gud, og tar vi et steg mot Han så tar han tusen steg mot oss.