Om Den Ortodokse Kirke i Norge - Hellige Nikolai Menighet
Hellige Nikolai Menighet er en multinasjonal Ortodoks menighet med sentrum i Oslo og underavdelinger flere steder i landet. Kirkens forstander er Fader Johannes (Johansen) og vår biskop er Metropolitt Dositeij av Skandinavia og derfor er vår patriark Den Ærværdige Porfyrij av Serbia.
Det holdes Gudstjenester hver søndag kl 11:00 i Tvetenveien 13 i Oslo med utvidet program i rundt de store Helligdagene.
I Bergen holdes det Gudstjeneste den andre lørdag i måneden kl 10:00 i Repslagergaten 7. I Sandnes holdes det Gudstjeneste den første Lørdag i måneden kl 10:00 i Daleveien 3. Det er Fader Johannes som foretter Gudstjenesten overalt, men med betydelig hjelp fra Diakoner, hjelpe-prester og kirketjenere i Oslo.
Deriblant Erkediakon Fader Serafim som er munk sammen med Fader Johannes på klosteret i Hurdal.
Alle Gudstjenester som forettes i Hellige Nikolai menighet foregår på Norsk og Kirkeslavisk med enkelte innslag av Gresk. Dette på grunn av menighetens opprinnelse og medlemssammensetning, men alle Ortodokse kirker har samme tradisjon og feirer som hovedregel Liturgien etter Den Hellige Johannes Krysostomos (direkte oversatt: Gyldenmunn) og noen få ganger i året, spesielt i fasten, Liturgien etter Basilios Den Store. Altså kan man, om man vil, klippe og lime forskjellige språk inn i liturgien men strukturen vil bestå og være igjenkjennelig for de aller fleste.
Om du er ny i den Ortodokse verden så kan det hjelpe deg å følge med om du gjøres kjent med at store deler av liturgien foregår som en "Ektenier." Det vil si at presten eller diakonen framsier bønner som så koret svarer på med Herre, Forbarme Deg (norsk) eller Gospodi Pomiloj (Kirkeslavisk) eller Kyrie Eleison (Gresk). I det store og hele vil liturgien til lenger man deltar i den fremstå som en eneste stor dans; hvor man ikke trenger å huske neste del fordi ens sjel eller underbevisthet forventer neste del som om det var et girskift i en akselererende bil.
Hellige Nikolai Menighet oppstod som en immigrantkirke av Russere som emigrerte i 1920 etter kommunistenes revolusjon i Russland. Kirken holdt deretter til i mange år i Oslo og bygde eget kirkelokale i 1939 i krypten under Majorstuen kirke, hvor vi holdt til helt fram til 2013 da vi fikk bygget ny Kirke i Tvetenveien. I forbindelse med de mange vekkelsesbevegelser og påfølgende splittelser i protestantiske miljøer og den omfattende moderniseringen av Den Norske Kirke søkte Rolf Johansen seg som 17 åring mot denne Russiske Kirken i Oslo som han ble en del av kort tid etter, og ble senere munk i Nye Valamo Kloster i Finland før han returnerte til Norge og etablerte kloster (først på Toten og deretter i Hurdal) og ble prest i menigheten i 1980. Hele denne historien kan sees i denne NRK dokumentaren "Tilbake til det opprinnelige" som ble flimet allerede i 1992.
Etter at han i 1978 ble fader Johannes har det pågått en voldsom vekst i Hellige Nikolai menighet men også i den Ortodokse Kirke i Norge og verden generelt. I 1985 var det vel 150 medlemmer i Hl. Nikolai og i dag er det nærmere 2000. En økende andel av disse medlemene er nå også Nordmenn som søker den urgamle stabiliteten som den Ortodokse Kirken kan tilby. Slik at det ved opptelling til påsken 2024 var 20 unge katekumener på veg inn i kirken. Som så mange har påpekt er det noe i luften som har svirret i verden siden 2019 og Korona perioden. Verden vil aldri bli det samme, og en del av det som er endret er den Ortodokse Kirkes nærver i Vesten. Som er gått fra ubetydelig til absolutt nevneverdig. I Norge alene er det anslått at det er 60 000 Ortodokse Kristne forruten ca 90 000 midlertidige ukrainske flyktninger, som vil gjøre det til Norges tredje største trossamfunn etter den Romersk Katolske Kirke og Den Norske Kirke.
Opp i alle disse tall er det viktig å huske på at slike målemetoder ikke er det vi i Kirken roser oss av. Strengt tatt skal vi ikke rose oss, annet en av vår svakhet - og om vi begynner å rose oss av vår styrke og kraft i tall, så kan man stole på at Herren vil komme og ydmyke oss like fort. Det Kirken kan rose seg av er derfor i hvilken grad den frelser sjeler, for denne frelsen oppnås ikke uten ydmykhet.
"Kirken er et sykehus for sjeler, ikke et hotel for helgener."
