DEN ORTODOKSE KIRKE I NORGE
Et historisk overblikk
av fader Johannes
Grunnleggelsen av Hellige Nikolai Menighet
Utviklingen av en lokal ortodoks menighet i Norge har pågått siden starten på Hellige Nikolai Menighet. I 1920 ankom menighetens grunnleggere som flyktninger fra Russland (Arkhangelsk og Murmansk). Etter at de hadde fått orientert seg i det nye landet, hadde organiseringen av en ortodoks menighet prioritet. Noen år med forberedelser og provisorisk virksomhet gav resultat, og i 1929 gikk det ut en formell innbydelse til alle ortodokse troende i landet (uansett nasjonalitet) til å være med på grunnleggelsen av menigheten.
En menighet for alle ortodokse i Norge
Majoriteten var russisk, men også andre nasjonaliteter var representert, og menigheten fikk navnet «Den ortodokse kirke i Norge» (eller «gresk-katolsk», som det het i datidens språkbruk). Allerede fra starten av skulle menigheten være geografisk definert og ikke nasjonalistisk. Egentlig ble dette starten på nettopp Den Ortodokse Kirke i Norge, som vi alltid senere har kalt den. Selv om menigheten har forholdt seg til den russiske kirkes tradisjoner og det kirkeslaviske liturgiske språket som norm, har den hele tiden gitt plass for andre tradisjoner etter behov.
Menighetens prester og utvikling
Dette har også gjenspeilet seg i menighetens prester. De to første (Rumjantsev og Rubets) var russiske, den neste (Adamov) var estisk, deretter kom f. Therapon som var sveitsisk, og nåværende prest er norsk – uten at det har representert noe merkbart brudd med tradisjonene. Helt til 1965 var Hellige Nikolai menighet den eneste ortodokse menigheten i landet, og i prinsippet omfattet og betjente den alle ortodokse troende her, uansett nasjonalitet. Deretter ble det utskilt en rekke nasjonale menigheter med tilknytning til sitt hjemlands kirker. Likevel gjenstår Den Ortodokse Kirke i Norge som Moderkirke til de fleste av disse nye menighetene.
Språkutvikling i menigheten
En merkbar utvikling har skjedd på ett område: språket. Den veksten som har vært i menighetens medlemsmasse har vært en språklig utfordring. Gradvis, fra midten av 70-årene, har det blitt oversatt og tilpasset liturgiske tekster i stadig større omfang. Dette har resultert i at det nå er mulig å forrette de fleste gudstjenester og kirkelige handlinger på norsk, som er fellesspråket majoriteten av menigheten forstår, selv om kirkeslavisk fremdeles brukes der det er naturlig og ønskelig. Etter hvert har det blitt utgitt både Bønnebok og Liturgibok, som i stor grad brukes av medlemmer av alle ortodokse menigheter i landet. For tiden utgis en serie liturgiske tekstbøker i stort format til gudstjenestebruk året rundt. Disse bøkene formidler ikke bare liturgiske tekster, men inneholder også musikalsk materiale som viderefører tradisjonen. Dette prosjektet nærmer seg fullføring med åtte store praktbind.
Ikonkunstens betydning
En annen viktig del av menighetens arbeid er ikonkunsten. Den første ikonmaleren i Norge var Ove Nikolai Svele, som ble utdannet i det viktige kirkelige senteret i Paris på begynnelsen av 70-årene. Han har utviklet sin egen stil innenfor rammene av den russisk-bysantinske ikonkunsten og har malt utallige enkeltikoner. Han har også laget prototyper for ikoner av de norske helgenene Olav, Hallvard og Sunniva. Videre har han malt hele ikonostaser for Nikolaikirken i Oslo (nå plassert i kirkehuset i Bergen), kirken i Sandnes og Hurdal kloster. Menigheten har også fått freskomalere til å utsmykke Nikolaikirken i Oslo, Hurdal kloster, kapellet der, samt Sandnes-kirken. Dette er en lokal tilpasning av en tradisjonell og betydningsfull del av den ortodokse kulturtradisjonen.
Kirkearkitektur og bygging av ortodokse kirker
Arkitektur spiller også en sentral rolle. I 1939 skaffet Hellige Nikolai Menighet seg sitt første kirkelokale ved å disponere arealet under tårn og terrasse i Majorstuen kirke i Oslo. Der bygde menigheten inn sitt eget kirkerom, som var i bruk i omtrent 78 år. I år 2000 kjøpte menigheten en eiendom på Teisen i Oslo, som ble ombygd til kirke. Noen år senere ble det besluttet å rive mesteparten av bygningen og reise en virkelig ortodoks kirke i Oslo sentrum. I mellomtiden hadde det allerede blitt reist en kirkebygning etter tradisjonelle ortodokse forbilder ved klosteret i Hurdal, og det samme skjedde i Oslo, men denne gangen i større skala og med en stor forgylt russisk kuppel. Senere ble det også bygget en liten kirke i Sandnes.
Ordinering av prester og diakoner
Ordinasjoner har også funnet sted innenfor menighetens rammer. Vi har fått ordinert både diakoner – f. Serafim, f. Irakli Tsakadze og f. Urban Widetun – samt prester: f. Poul Sebbelov, f. Bengt Hagström, f. Olav Lerseth, f. Christoforos Schuff og f. Theodor Svane. Dette er de eneste ortodokse ordinasjonene som har skjedd i Norge.
Klosterliv i Norge
Den Ortodokse Kirke i Norge har også et kloster i Hurdal med tradisjonelt klosterliv og virksomhet, med røtter tilbake til 1976, men formelt opprettet i 1985. Dermed er den monastiske tradisjonen også ivaretatt.
Den ortodokse kirkes historie i Finnmark
Selv om denne historien tar for seg de siste 100 årene av Den Ortodokse Kirke i Norge, må vi ikke glemme kirkens eldre historie i landet. Et viktig symbol på dette er kirkens nærvær i Øst-Finnmark. I Neiden ligger det lille St. Georgs kapell, som har en tradisjon helt tilbake til hellige Trifon, som misjonerte blant skoltesamene på 1500-tallet. Kapellet ble oppført i 1565 og har et beskjedent ytre, men er innvendig smykket med eldgamle ikoner. Det har hatt en helt spesiell betydning for det skoltiske samfunnet. Siden 1992 har kapellet vært en integrert del av Den Ortodokse Kirke i Norge, og forstanderen for Hellige Nikolai kirke i Oslo er også forstander for dette kapellet. Hvert år feires det gudstjenester her med vannvelsignelse på Neiden-elva, parastos på gravene, forherligelse av hellige Trifon samt liturgi.
